I vrimmelen av mer eller mindre faglige blogger er det en jeg spesielt vil trekke frem. Plinius er et navn alle som interesserer seg for bibliotek- og informasjonsvitenskap bør legge til sin liste. Bak navnet skjuler seg Tord Høivik, en person som vil være kjent for de som har utdannet seg ved Høgskolen i Oslo de senere år. For mange av oss var han den som først presenterte blogg som arbeidsverktøy, og vi opplevde ham som en inspirert lærer i forskningsmetode.
Den gode Plinius forsyner oss, i tillegg til en stadig strøm av solid fagstoff, en liste over norske bibliotekblogger som kan være interessant å utforske. Det skal bli morsomt å se om noen av våre blogger en dag blir funnet verdig til en plass å denne listen.
En som lenge har vært å finne der er Magnus Enger, tidligere bibliotekar ved Bodin videregående og Høgskolen i Bodø. Riktignok er dette kanskje mer en privat blogg enn en bibliotekblogg, men han har mye fornuftig å fortelle oss inninmellom. Magnus er i dag selvstendig bibliotekfaglig konsulent og representant for biblioteksystemet Koha.
onsdag 30. mars 2011
mandag 21. mars 2011
Noen tanker om den grunnleggende digitale ferdighet
Jeg innrømmer det gjerne: Pedagogikk var ikke mitt sterkeste fag på bibliotekarutdanninga. Noe jeg håper å kunne ta litt igjen på dette kurset. Helt uten erfaring i arbeid med læreplaner finner jeg det en smule vanskelig å finne noe i rapportene som utgjør pensum, som jeg føler at jeg kan kommentere på en faglig forsvarlig basis.
Et moment som blir nevnt flere steder, er at LK06, i motsetning til tidligere læreplaner, legger stor vekt på grunnleggende ferdigheter: muntlig uttrykk, skriftlig uttrykk, leseferdighet, regneferdighet og digital ferdighet. At den siste sidestilles med de fire andre, som er de jeg kjenner igjen fra min egen skolegang for snart et halvt århundre siden, viser tydelig hvordan verden, og plattformene for uttrykk og kommunikasjon har utviklet seg. De undersøkelsene som rapportene bygger på, tyder også på at mange lærere har vansker med å finne den rette måten å utvikle og implementere digitale arbeidsmåter i alle fag.
Digitale arbeidsredskaper som PC, digitalkamera, lydopptakere og så videre må være nettopp det: arbeidsredskaper. Å utfolde seg med verktøyene og egnet programvare kan være fantastisk utviklende for både barns og voksnes kreativitet, men vi må ikke tape av syne at det er mennesket, og ikke maskinen som skal være i sentrum.
Hadde Leonardo vært en enda større kunstner og oppfinner om han hadde hatt tilgang til en datamaskin? Nei, jeg tror ikke det. Men han hadde hatt mulighet til å uttrykke seg på andre måter enn han gjorde, og han hadde sannsynligvis vært svært mye mer produktiv. Men å vifte med digitalkamera og mac på 14-hundretallet hadde vel vært å sikre veien til bålet.
Et moment som blir nevnt flere steder, er at LK06, i motsetning til tidligere læreplaner, legger stor vekt på grunnleggende ferdigheter: muntlig uttrykk, skriftlig uttrykk, leseferdighet, regneferdighet og digital ferdighet. At den siste sidestilles med de fire andre, som er de jeg kjenner igjen fra min egen skolegang for snart et halvt århundre siden, viser tydelig hvordan verden, og plattformene for uttrykk og kommunikasjon har utviklet seg. De undersøkelsene som rapportene bygger på, tyder også på at mange lærere har vansker med å finne den rette måten å utvikle og implementere digitale arbeidsmåter i alle fag.
Digitale arbeidsredskaper som PC, digitalkamera, lydopptakere og så videre må være nettopp det: arbeidsredskaper. Å utfolde seg med verktøyene og egnet programvare kan være fantastisk utviklende for både barns og voksnes kreativitet, men vi må ikke tape av syne at det er mennesket, og ikke maskinen som skal være i sentrum.
Hadde Leonardo vært en enda større kunstner og oppfinner om han hadde hatt tilgang til en datamaskin? Nei, jeg tror ikke det. Men han hadde hatt mulighet til å uttrykke seg på andre måter enn han gjorde, og han hadde sannsynligvis vært svært mye mer produktiv. Men å vifte med digitalkamera og mac på 14-hundretallet hadde vel vært å sikre veien til bålet.
tirsdag 15. mars 2011
Til helvete med miljøet?
Så har det skjedd: En av de største naturkatastrofene verden har sett i historisk tid har forårsaket at man har mistet kontrollen over alle seks reaktorene i et atomkraftverk i Japan. Mens jeg skriver dette, forteller Dagsrevyen på NRK at titusener av mennesker er på flukt, og det er målt økende strålingsnivå i hovedstaden Tokyo, en av verdens største byer. Ifølge Wikipedia er dette nummer nitten i rekken av ulykker med kjernekraftverk som har resultert i dødsfall, og/eller tap av verdier på mer enn 100 millioner USD. Og i likhet med alle de andre ulykkene, skulle heller ikke denne kunne skje. Ingen kunne forutse at en ventil skulle svikte i anlegget på Three Mile Island. Ingen kunne forutse at en operatør skulle trykke på feil bryter da en sikkehetstest på Tsjernobylkraftverket kom ut av kontroll. Og ingen kunne forutse at en tsunami på ti meter skulle ramme kysten av Japan etter et undersjøisk jordskjelv.
Det er en grusom skjebnens ironi at en slik ulykke nå rammer det samme folket som var de første, og hittil heldigvis eneste, som har opplevd hva kjernekraften kan utrette hvis den blir brukt i bevisst destruktiv hensikt. Atomkraften er den kraftigste energikilden vi har prøvd å utnytte. Så lenge vi klarer å ha den under kontroll, kan den gi oss store gevinster i form av energi, men når vi mister kontrollen, har vi ingen mulighet til å beskytte oss.
Her i Norge trøster vi oss med at ulykken i Japan ikke vil ha noen negative følger for miljøet på vår kant av verden. Vi tenner lys for de som er rammet av katastrofene, og diskuterer hvilke følger dette vil få for verdensøkonomien, aksjekursene og rentenivået. En slik ulykke kan jo ikke skje hos oss. Så gleder noen av oss seg over at regjeringen har bestemt seg for å utsette oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen, mens andre skjærer tenner over at hensynet til mulige negative følger for miljøet kommer i veien for muligheten til å høste økonomisk gevinst av olje- og gassressursene som sannsynligvis befinner seg under havbunnen langs kysten vår. En slik ulykke som skjedde med Deepwater Horizon i Mexicogulfen kan jo ikke skje her. Det kunne den imidlertid ikke der heller...
Det er en grusom skjebnens ironi at en slik ulykke nå rammer det samme folket som var de første, og hittil heldigvis eneste, som har opplevd hva kjernekraften kan utrette hvis den blir brukt i bevisst destruktiv hensikt. Atomkraften er den kraftigste energikilden vi har prøvd å utnytte. Så lenge vi klarer å ha den under kontroll, kan den gi oss store gevinster i form av energi, men når vi mister kontrollen, har vi ingen mulighet til å beskytte oss.
Her i Norge trøster vi oss med at ulykken i Japan ikke vil ha noen negative følger for miljøet på vår kant av verden. Vi tenner lys for de som er rammet av katastrofene, og diskuterer hvilke følger dette vil få for verdensøkonomien, aksjekursene og rentenivået. En slik ulykke kan jo ikke skje hos oss. Så gleder noen av oss seg over at regjeringen har bestemt seg for å utsette oljeleting utenfor Lofoten og Vesterålen, mens andre skjærer tenner over at hensynet til mulige negative følger for miljøet kommer i veien for muligheten til å høste økonomisk gevinst av olje- og gassressursene som sannsynligvis befinner seg under havbunnen langs kysten vår. En slik ulykke som skjedde med Deepwater Horizon i Mexicogulfen kan jo ikke skje her. Det kunne den imidlertid ikke der heller...
tirsdag 1. mars 2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)